Er'n Torgny inne? spurte folk. Så kom de inn på kontoret og satte seg - snakket om bolignød og familieforhold. Det hendte de gråt. Ofte bodde folk fælt og trangt.
Jeg tror ikke dagens unge helt kan forestille seg det, for ikke å snakke om at de hadde holdt ut med det. Folk stakk innom boligbyggelaget og ville ha råd om alt mulig, personlige saker og jurikske spørsmål. Jeg var rådgiver, psykolog og sjelesørger. Og folk var pliktoppfyllende og takknemlige.
I flere tiår, fra 1948 til 1984 var Torgny Ødegård å regne som Gjøvik Boligbyggelag personlig. Det falt ham naturlig i etterkrigsårene å engasjere seg i den sosiale boligbyggingen. Han var vokst opp i et hjem preget av samfunnsengasjement. Faren var Niels Ødegård, sosialist og disponent på Hunton Bruk, arbeiderpartiordfører på Gjøvik i 45 år; han var sentral i det politiske miljø som sørget for etablering av boligkooperasjonen på Gjøvik.
Da Torgny sluttet i 1984, hadde Gjøvik Boligbyggelags kontor seks ansatte.
Boligtildelingeen var ganske annerledes den gang Ødegård jobbet i Boligbyggelaget.
Alt var mer personlig, og vi opptrådte meget fritt. (Uttalt av Torgny Ødegård). Vi gikk ikke etter ansiennitet ved tildeling av boliger dengang. Vi vurderte hver enkelt søknad, boligsituasjonene, familien. Mange bodde fryktelig trangt, kanskje både mor og fra, unger og besteforeldre og onkel og tante på noen få rom. Mange kom innom og tok seg tid til en prat.
Det var styret i boligbyggelaget som tildelte boliger, men først spurte de Torgny og behovet. Han kjente jo alle, og det var selvsagt en styrke.