Vi skulle få sentralvarme og egen do og ringeklokke!! Det var det ingen som hadde, bare dom fine...Vanlig folk nøyde seg med å knakke på døra... Men vi skulle få egen ringeklokke, og det var rene sosieteten. Ja, folk ville vel tru vi var blitt snobbete!
Fortalt av en av de første beboerne i Trondhjemsveien 17 brl.
Man skal ha levd noen år for å kunne kjenne seg igjen i denne virkeligheten, den som var engang. Det vil være vanskelig for velstandsmennesker av i dag å leve seg inn i det. Hele familier på ett rom og kjøkken, med kaldt vann i krana og do i gården. Det var den norske hverdagsvirkeligheten for mange i åra etter Den andre verdenskrig.
......Så hørte vi at det skulle bygges en blokk. Det var mange som hadde lyst til å søke, med det store spørsmålet var jo hvor man skulle ta penger fra? Ikke visste vi hvor mye det ville koste heller, men ingen hadde penger - det var nå greit.
"Bare søk", sa dom på jobben. "Du greier det nok, du som andre; du tjener jo penger". "Jaja", tenkte jeg, "jeg kan nok greie meg som det er, men en kan ikke bo sånn med en unge." "Du lar det ikke gå fra deg", sa en venn. "Nei", sa jeg, og så søkte jeg. Vi var mange som søkte. "Vi kan da prøve", sa vi. "Det er ikke sikkert vi kommer med, men vi kan da prøve".
En moderne blokk var litt av en drøm. Det var nitten leiligheter som skulle fordeles. En dag fikk jeg et brev om at jeg var trukket ut til en liten leilighet i tredje etasje. Det var stue, en liten alkove, et lite kjøkken og klosett. Det var ikke til å tru, nei, det var det ikke!
Blokka vår ble på en måte et symbol på ei ny tid. Folk begynte å skjønne at nå var velstanden kommet til Norge!
"Jeg hadde oppvaskkum på kjøkkenet. Det hadde jeg aldri hatt før. Jeg hadde egen do, og det var kanskje det største. Bare det å kunne vri om nøkkelen i si ega dør og si at når er jeg trygg, det var herlig! Tryggheten gikk også på at her kunne ingen kaste oss ut, det var vår leilighet. Det var jo sånn før at hvis du ikke hadde betalt husleia akkurat på dato, så kunne huseieren sette deg på gata med en gang. Slik var det ikke med boligbyggelaget!"
"Vi fikk sentralfyring, og så ringeklokke da! Folk syntes nok det ble litt snobbete her; først sentralfyr og atpåtil ringeklokke.!
"Mange kom på besøk for å se, og mange stilte seg på venteliste i håp om at det skulle bli noe ledig, men herfra er det jo knapt noen som har flytta!"
"Alle snakket om gjeld, for folk likte ikke å skylde penger dengang. Ingen hadde penger, men der var Gjøvik kommune veldige real. Styret skrev et brev og spurte om vi kunne få noen garanti eller hjelp. Kommunen bestemte at vi skulle stå rente- og avdragsfrie i 25 år. Da holdt vi fest!
Det kom som et sjokk da de 25 åra plutsetlig var gått og Husbanken forlangte sitt. Men vi greide det jo.
I 1990 betalte borettslaget sitt siste avdrag på 215 440 kroner og 60 øre. Jeg husker vi var stolte da vi betalte det siste."